Obama har presentert en rekke uttalelser den siste tiden, som er lite troverdige. Men det som er lang mere bekymringsfullt, er at ingen i pressen ser ut til å ville utfordre påstandene fra Obama eller be han utdype ressonementene sine.
Obamas påstander
Hvis vi ser på budskapet fra Obama i 2006, så fremstår budskapet både som fornuftig og troverdig. Det problematiske er at buskapet fra 2006 er det motsatte av hva Obama hevder i dag. Her er et sitat fra Obama i 2006:
“The fact that we are here today to debate raising America’s debt limit is a sign of leadership failure. It is a Sign that the US Government cannot pay its own bills. It is a sign that we now depend on ongoing financial assistance from foreign countries to finance our Government’s reckless fiscal policies. …Increasing America’s debt weakens us domestically and internationally. Leadership means that ‘the buck stops here’. Instead, Washington is shifting the burden of bad choices today onto the backs of our children and Grandchildren. America has a debt problem and a failure of leadership. Americans deserve better.”
Under valgkampanjen i 2008, kunne vi høre samme budskap fra presidenten. Obama kalte en økning av gjeldstaket for en upatiotisk handling.
Intensjonen med å introdusere et gjeldstak, var å begrense hvor mye gjeld den amerikanske stat kan pådra seg. Men det er selvfølgelig øvre grenser, for hvor mye gjeld som den amerikanske stat kan betjene i fremtiden. Når staten skattelegger, så er dette omfordeling av ressurser mellom mennesker som lever i dag. Hvis staten låner penger, så omfordeler staten ressurser ved å ta fra de som lever i fremtiden og gir til de som lever i dag.
Det er helt åpenbart at Obama hadde rett i det hevdet i 2006. Å heve gjeldstaket betyr at man ikke kan betale regningene sine. Det er først når man ikke klarer å betale sine regninger og må man låne penger, man kan hevde at man ikke er i stand til å betale sine regninger. Når man hvert år går med store underskudd og må låne mere og mere penger, så er det et tegn på at lederskapet har feilet. Å låne penger til forbruk i dag som skal betales en gang i fremtiden, er å skyve problemene over på barn og barnebarn.
Et greit resonnement som det er vanskelig å argumentere mot.
Men det som Obama sier i dag, er noe helt annet. Obama har nylig uttalt følgende:
“Now, this debt ceiling — I just want to remind people in case you haven’t been keeping up — raising the debt ceiling, which has been done over a hundred times, does not increase our debt; it does not somehow promote profligacy. All it does is it says you got to pay the bills that you’ve already racked up, Congress. It’s a basic function of making sure that the full faith and credit of the United States is preserved.”
I dag hevder han derfor det motsatte. For det første forsøker han å bagatellisere økning av gjeldstaket ved å hevde at det har blitt gjort flere ganger tidligere. Men at man har gjort noe mange ganger tidligere, gjør det ikke nødvendigvis bedre. Faktisk gjør det situasjonen verre siden vi snakker om et lånefinansiert forbruk.
Så hevder han noe som er ganske oppsiktsvekkende, at en økning av gjeldstaket ikke vil medføre økt statsgjeld!! Selvfølgelig vil det gjøre det. Hvis gjeldstaket ikke økes, blir det umulig å låne flere penger. Gjelden kan ikke bli større.
Statsbudsjettet kan fullfinansieres med skatteinnteker, eller man kan velge å låne penger for å dekke inn et underskudd. Hvis man ikke har store nok inntekter fra skatter og avgifter til å dekke inn utgiftene, kan man enten øke skattene og avgiftene eller låne penger for å dekke inn underskuddet. Obama ønsker ikke å øke skattene og avgiftene for å dekke inn underskuddet, men ønsker å dekke det inn ved å låne penger. Et alternativt vil alltid være å kutte i de fremtidige utgiftene, for å få budsjettet i balanse uten å låne penger. Men dette er helt utelukket for Obama.
Hvis man løfter gjeldstaket for å låne flere penger, så vil gjelden øke. En ting er å argumentere for at det kan være nødvendig å heve gjeldstaket, men en annen ting er å hevde at dette ikke vil medføre mere gjeld. Det er ganske oppsiktsvekkende at den amerikanske presidenten kan stå frem å hevde slike ting uten at noen reagerer. At ingen journalister på pressekonferansen spurte om han kunne forklare hvordan heving av gjeldstaket og større lån, ikke vil øke gjelden og at dette ikke ville koste befolkningen noe mere senere.
Den virkelige krisen
Krisen som ingen snakker om, er den enorme statsgjelden på 16,9 billioner dollar. Krisen dreier seg ikke om å kunne øke gjeldstaket. Statsgjelden er selvfølgelig penger som USA er forpliktet å tilbakebetale, og det er ingen ting som tyder på at den amerikanske stat vil kunne nedbetale gjelden. Hvis renten på statsobligasjonene øker til rundt 6%, vil kun rentekostnadene beløpe seg til rundt 1 billion dollar og spise opp store deler av statsbudsjettet. 6% er historisk sett et gjennomsnittlig rentenivå, så den kan bli langt høyere enn dette. For ikke å snakke om fremtidige forpliktelser i form av medicare og medicaid, som det ikke eksisterer finansiering for. Dette beløper seg til 126 billioner dollar. Den Amerikanske stat er teknisk sett konkurs, men klarer å holde det gående ved å låne penger fra Kina, Japan og andre. Den dagen investorer ikke vil låne USA penger lenger, de ser en risiko for at lånene ikke blir tilbakebetalt, er spillet over. Da vil vi se sluttspillet hvor sentralbanken må trykke penger for å kjøpe statsobligasjonene.
Det er også viktig å merke seg at 16,9 billioner dollar i gjeld, ikke er et samlet lån. Dette er i form av statsobligasjoner som hele tiden er til forfall og hele tiden blir det solgt nye obligasjoner. Det som i praksis skjer, er at den amerikanske staten hele tiden tar nye lån (selger flere statsobligasjoner) for å betale gamle lån som forfaller. Dette må man gjøre for å kunne opprettholde gjelden på 16,9 billioner dollar. Hvis få er interessert i å kjøpe statsobligasjonen, vil det være som om hele beløpet på 16,9 billioner dollar må betales i løpet av få år.
Gisler og terrorisering
Obama snakker nå kontinuerlig om hvordan republikanere terroriserer og truer med å kjøre USA i grøfta, hvis republikanerne ikke får viljen sin. Det er yndlingsbudskapet til Obama i disse dager, og det er ingen i media som er villige til å utfordre påstandene. Sannheten er et det i minst like stor grad er Obama selv, som truer med å kjøre USA i grøfta hvis han ikke får sin vilje og sitt budsjettet sitt igjennom.
Obama har sagt klar i fra at forhandlinger om statsbudsjettet er helt utelukket. Han vil ikke vike en tomme og ønsker ikke engang å snakke med republikanere. Dette er selvfølgelig et ultimatum. Hvis republikanere ikke aksepterer Obamas budsjett og Obamacare, så vil økonomien kjøres i grøfta. Obama kommer ikke til å vike en tomme på dette punktet. Det er ikke engang gjenstand for diskusjon.
Det republikanere ønsker, er kutt i offentlig forbruk. De ønsker å utsette Obamacare med ett år og aller helst ikke introdusere ordningen. Et budsjettforslag uten Obamacare men som innebærer full finansiering av alt annet forbruk fremover, er sendt til signering hos presidenten. Hvis Obama hadde signert dette, hadde det ikke eksistert noen krise. Men han vil ikke signere et slikt budsjett. Så det er helt åpenbart at Obama er villig til å kjøre økonomien i grøfta, om han ikke får med Obamacare.
For ett par dager siden kom Obama med en ny merkelig sammenligning. Han sammenlignet det som skjer i kongressen med det som skjer i en liten bedrift. At en arbeidstager ikke kan henvende seg til sjefen og kreve høyere lønn og true med å kjøre bedriften i grøfta. Jeg vet ikke om Obama virkelig tenker gjennom de utspill han kommer med for tiden. For det første i henhold til konstitusjonen, er presidenten ansatt av folket for å tjene folket. Han er den ansatte. For det andre, så er det nettopp dette som skjer i bedrifter med fagforeninger. Fagforeninger setter frem lønnskrav og hvis ikke ledelsen vil akseptere kravene, går de ansatte ut i streik. Da har ledelsen valget mellom å innfri kravene eller gå konkurs. I det minste forsøke å forhandle frem et kompromiss.
Representantenes hus og demokratiet
Det er mange som ikke helt forstår hvordan republikanere kan blokkere budsjettet til demokratene og presidenten. Det fremstår som om demokratiet ikke virker. At en slik republikansk blokkering av budsjettet, hverken er demokratisk eller konstitusjonelt.
Den lovgivende forsamling som er kongressen, består av to deler. Senatet og representantenes hus. I senatet sitter det senatorer som blir utnevnt for 6 år av gangen. Dette er mere å betrakte som rene ansettelser innenfor de politiske partier, og demokratene har i dag flertall i senatet. I den andre delen av kongressen, representantenes hus, sitter de direkte folkevalgte. De sitter for to år av gangen og blir valg av innbyggerne som representanter for befolkningen. Når den amerikanske konstitusjonen ble skrevet, så forstod grunnleggerne av den amerikanske staten at det er viktig for borgerne å ha kontroll på statens forbruk av penger. En godkjennelse av all statlig pengeforbruk, skal derfor stamme fra representantenes hus slik at statsmakten ikke kan bruke penger i hytt og pine uten at innbyggerne har noe å si. Hvis befolkningen ikke er fornøyd med pengebruken og det deres representanter i kongressen gjør, så kan de direktes kastes ved neste valg.
Hvis majoriteten i representantenes hus nekter å fremlegge Obamas budsjett for signering, så er dette både konstitusjonelt og ikke minst intensjonen med representantenes hus. Når Obama truer med at representantenes hus skal godkjenne hans budsjettforslag uten endringer og innsigelser, at budsjettet han legger frem ikke engang skal diskuteres, så er dette både ukonstitusjonelt og udemokratisk.
Tea party bevegelsen
Tea party bevegelsen har fått mye kritikk i media og beskrives av VG som hevngjerrige tullinger. Her er Tea party bevegelsen beskrevet av en av VGs ekspertkommentatorer: http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10127070
Sara Palin er photoshoppet inn foran et amerikansk tea party flagg med undertittel «Sara Palins politiske synspunkter danner grunnlaget for det som senere ble Tea-Party bevegelsen».
Tea party bevegelsen er ikke sentralisert eller spesiellt organisert bevegelse. Det eneste som betegner Tea party bevegelsen, er et felles ønske om å redusere den amerikanske statsgjelden, redusere underskuddet i statsbudsjettet, redusere offentlig forbruk og redusere skatter. Nå kan man si mye om Sara Palin, men å gi henne æren for å komme opp med et slike forslag og synspunkter, var veldig snilt av journalisten. Og vinkle det som om Sara Palins synspunkter dannet grunnlaget for Tea party bevegelsen, kan man vel trygt si er en relativt «drøy» påstand.
Det er vanskelig å argumentere mot å få et budsjett i balanse og redusere gjeld. Ikke minst når budsjettunderskuddet er en billion dollar og statsgjelden er 16,9 billioner dollar. Det mest kontroversielle med Tea Party bevegelsen, er ønsket om at man samtidig skal reduserer skatter og avgifter. Hvis man mener at det er fornuftig å redusere gjeld, fjerne underskudd i budsjettene og redusere skatter og avgifter, har man med andre ord Sara Palin som forbilde og man er en hevngjerrig skrulling hvis man skal tro på VGs beskrivelse.
Hvem har skylden?
Det er ingen tvil om at den store krisen i USA er en statsgjeld på 16,9 billioner dollar, som det neppe er realistisk å tro noen gang kan tilbakebetales. Obama har faktisk rett i en ting han hevder, og det er at USA ikke kan betale regningene sine hvis man ikke kan låne flere penger. Det er det mest oppriktige han sier om dagen.
Både demokratiske politikere, republikanske politikere og tidligere presidenter, har et ansvar for den enorme statsgjelden. Men det har blitt populært og politisk korrekt å hevde at dagens finansielle problemer er kapitalismens feil. Et finansiellt marked som ikke er under nok statlig kontroll. Det hevdes at kapitalismen har hatt for frie tøyler og har feilet.
Det som derimot er historiske fakta, er at USA ble en økonomisk stormakt når det offentlige var minimalt og det var langt færre statlige reguleringer og mindre kontroll. Det er ikke mere enn 50 år siden USA produserte mesteparten av verdens varer og hadde de høyeste lønningene i verden. USA hadde den beste velstanden verden noen sinne hadde sett. I dag har det offentlige ekspandert til enorme proporsjoner, statlig kontroll er økt og staten mener den kan kontrollere arbeidsledigheten, inflasjonen og pengemarkedsrenten. Problemene har økt proporsjonalt med statlig styring og størrelsen på statsapparatet. Så det er vanskelig å beskylde kapitalismen for dagens problemer. Det man kan beskylde kapitalismen for, er at forholdene ble lagt til rette for at USA ble en økonomisk stormakt. Det er heller ingen tvil om at en sterk økning av offentlig sektor har bidratt til budsjettunderskuddene og dagens gjeldsbyrde. Statsgjelden er nettopp et resultat av offentlig forbruk.
Det man med rette kan hevde, er at staten har vært medvirkende til krisene og kanskje direkte årsaken til den siste finanskrisen nettopp med statlig inngripen. Sentalbanken har satt lånerenten kunstig lav noe som har ført billige penger inn i finansmarkedet og forsterket boblene. Ikke minst boligboblene.
At de Amerkianske storbankene nesten gikk overende, er staten sin feil. Et av problemene var at staten var garantist for storbankene. At staten garanterte både innskudd og at de ville redde storbankene hvis de fikk problemer. Dette fører til et hasardiøst moralsk ansvar. En tredjepart står med ansvaret for hva bankene gjør og det får små konsekvenser hvis banken tar høy risiko og feiler. Ingen som lånte bankene penger, var bekymret for at de ikke ville få igjen pengene sine hvis bankene fikk problemer. Ingen bryr seg om hvilken bank man setter penger i eller hvordan banker disponerer pengene, hvis man vet at staten er garantist for at innskuddene ikke tapes hvis bankene får problemer. Det er selvfølgelig et stort problem. Hvis staten ikke garanterer for innskudd eller at bankene reddes hvis de får problemer, så vil kunder være veldig forsiktig med hvilke banker som benyttes. Man vil med en gang være opptatt av at en bank har sunn forretningsdrift og at balansene i regnskapet er i orden, hvis man setter inn store innskudd, låner banken penger eller har forrentning med banken. Dette eksisterte ikke med den amerikanske stat som garantist og ingen var spesielt bekymret for balansene i bankenes regnskap. Bankene kunne ta høy risiko og vite at de ville reddes hvis noe gikk galt. Selv om det hadde vært smertefullt å la storbankene gå konkurs, det hadde medført store problemer for mange og en resesjon, så er det sannsynligvis det som burde skjedd. Hvis banker taper enorme summer, driver med hasardiøse finansielle operasjoner, tar ut enrome lønninger og går konkurs, så ville de gått konkurs i et fritt marked. Det er kun med statlig inngripen, at kan man feile totalt, få skattebetalere til å betale regningen og drive videre.
